REISEBREV FRA ETIOPIA OKTOBER 2014
Spenning og forventning er vel ikke uvanlig før ei lang og ukjent reise der en skal ristes sammen i 12 dager (og for de fleste av oss netter) med noen vi bare har truffet på et par møter. Og så går det bare så bra!! I all fall synes reiselederen det.
Nok en gang: For en flott gjeng av elever og lærere fra Sykkylven, Spjelkavik og Ulstein. Alle var så interesserte i å lære mer om folket og landet vi skulle besøke. For en som har vært der så mange ganger er det alltid interessant å høre de første reaksjoner på alt det nye. ”Så fullt av folk i gatene, folk smiler og hilser, nye lukter.” Og jeg som synes at Addis Abeba er blitt en moderne storby, det synes ikke alle! Men slik er det når en sammenligner med det som var! Likevel er kontrasten mellom de flotte nybygga som streber mot himmelen og de mange fattige og tiggerne på gata slående.
I en av de mange blokkområdene rundt byen bor en familie på fire, et soverom og ei stue på 10-12 kvm. faren er sjuk men har jobb, mora er heime, et barn har hatt epilepsi og den yngste på 7-8, en gutt uten en diagnose men med en mangel på impulskontroll som gjør at ingen skoler vil ha han. Det er ingen hjelp å få fra det offentlige så mora er den som må ta seg av han dag og natt. Kanskje derfor det var kommet ei seng i stua og, til en slektning som skal bo hos dem. Likevel tar de imot oss alle 11 og vi trenger oss sammen, får med hele den etiopiske kaffiseremonien og popkorn og deilig heimebaka brød.
Ja gjestfrihet fikk vi oppleve mange ganger på turen. Hos Jacob og familie i Soddo , som har jobba seg opp fra bunnen og har nå hus og bil. Ble kjent med han da han ”rømte” til Arba Minch i kommunisttida. I hans området ble alle kirker stengt og konfiskert og Jacob var så glad i å spille trekkspill og i Arba Minch var hovedkirka i byen åpen (kanskje fordi den lå rett ved sjukehuset norsk misjon også da drev sammen med etiopiske myndigheter og der til og med partitopper helt fra hovedstaden kom for behandling) Iallfall spilte Jacob trekkspill i tre år mens han gikk på videregående i byen. Etter mer enn 25 år traff jeg han igjen: ”Du må ta med deg hele gruppa og spise lunch hos oss.” Ja takk, sa jeg og etter at brød og kjøtt og eggerøre og cola og mirinda var fortært: Kan dere ikke spise her på vei tilbake og?? Og slik ble det.
Hovedformålet med turen er jo å få se Future Hope Academy, møte elevene og lærerne og se framgangen fra året før. Hva er de blitt til de pengene som elevene jobba inn i oktober i fjor? Jo en ny bygning står der, den første i det nye prosjektet 9-12 klasse. Ikke helt ferdig, kanskje delvis fordi prosjektleder Galunde hadde en studietur til Norge i september, og vi så med egne øyne at han fulgte opp, gikk der på byggeplassen dagen før innvielsen og gav råd og tok et tak sjøl. Til innvielsen av den nye bygningen var det invitert flere gjester, også representanter fra byen og det offentlige. Jeg ble sittende helt forbløffet over alt det fine og oppmuntrende de sa om skolen. Leder for hele sonen(flere millioner innbyggere) sin utdanningsavdeling,Temotewos Tibebu, sa at da han første gang så skolen var den veldig liten, men han så at de hadde ressurser. ”Vi gav dem tillatelse til å starte og i dag har vi ikke ord. Hvilken standard skal vi si dette er? Over det vi har forventa. Men skal vi stoppe her?” ” Nei,” svarer de andre inviterte til innvielsen.
Viseguvernør i Arba Minch by understreka privilegiet i at svarte og hvite jobber sammen, vi i det offentlige, fortsetter han, er forplikta til å ta i mot alle, derfor blir det så mange i hver klasse. Noen private skoler har opptaksprøver og tar bare inn de aller flinkeste, men dere er ikke slik, dere tar i mot elever fra alle bakgrunner for å gi dem god undervisning.” Make Future Hope the scale of excellency!”
Leder for undervisningsavdelinga i Arba Minch by understreket at det nytter ikke med bare penger, god ledelse trengs også. Og han berømmet ledelsen for god administrasjon.
I 8. klasse tar alle elever en nasjonal eksamen. 36 elever fra Future Hope var oppe og 18 fikk over 90 % rett, 17 fikk 50-89% og bare en var under 50. ”Statens mål er å få 30% av elevene over 75%, så dette er jo en svært god skole,” sa leder for utdanningsavdelinga.
Rett innenfor porten til Future Hope Academy er det kommet opp et nytt stort skilt der det med store bokstaver står at denne skolen er bygd i samarbeid med Sykkylven, Spjelkavik og Ulstein videregående skoler og stiftelsen Framtid og Håp i Sykkylven.
Med det flotte resultatet, er det ikke kjekt å være med?
Hjertelig hilsen Solveig Klungsøyr